Eller, det begynte jo egentlig ganske dårlig. Torsdagkveld var som tidligere nevnt oppgaveskriving innspurt (som jeg stod på, Hurra), og fredag morgen var det tidlig opp og til flyplassen. Flyselskapet har sin egen lille terminal, som egentlig var en gammel hangar og satt sammen av noen containere og litt hønsenetting. Ingen grunn til uro av den grunn. Flyturen var den mest turbulente jeg har vært med på, og i det vi holdt på å lande trakk flyet brått opp igjen. Silje ropte på høyere makter og jeg lo. Slik som jeg pleier når jeg blir redd. Vi ble sirklende rundt i hvertfall 15 minutter til de fikk fjernet den enorme vannmengden på rullebanen slik at vi kunne lande.
Du vet når du reiser til syden, og varmen slår i mot deg når du går ut av flyet. Vel, slik var det her og, bare at sammen med varmen fikk du sterk vind og en del vann i fjeset og. Herlig. Ettersom flyet ble forsinket på vei ned mistet vi bussen til Airlie Beach. Den går to ganger for dagen og det var seks timer til neste avgang. Vi slo oss sammen med to franskmenn, en gutt og en jente som så omtrent like forvirret ut som vi gjorde. Kollektivtrafikk i den lille australske byen Mackay er ikke akkurat revolusjonerende. Så vi tok en drosje inn til "sentrum". I tillegg til at det til vanlig ikke er så mye å finne på i Mackay, er det enda mindre når det er langfredag.
Så i fire timer satt vi å spilte kortspill på Burger King sammen med franskmennene, mens regnet øste ned utenfor. Jeg tapte nesten hver gang.
Omsider kom vi oss på bussen til Airlie Beach. Silje og meg hadde ikke kjøpt billetter på forhånd, og godt var det siden vi ikke rakk den bussen vi egentlig hadde tenkt oss med. Bussjåføren ble litt forrvirret når vi skulle betale kontant, og det endte opp meg at vi fikk oss en gratis busstur til Airlie. Etterfulgt av en diskusjon om karma kom til å gjøre resten av turen sur for oss.
Karma opererer på mystiske måter, jeg tror hun tok litt hevn for at vi "snek" på bussen. Vi brukte en halv evighet for å finne rommet vårt på hostellet, romkameratene våre hadde røykt sokkene sine, og det var en seng for lite. Det var heller ikke flere laken igjen. Hvordan et stort hostell kan bli utsolgt for laken vet jeg ikke. Men ekkelt var det. Jeg fant ut at i natt sover jeg i bukse og genser. Vi gikk ut en tur sammen med franskmennene, spiste pizza og tuslet litt rundt i lille Airlie. Siden det var langfredag var det ingen steder som serverte alkohol, og dermed hadde de funnet ut at det var i grunnen like greit å stenge alle utestedene.
På rommet gikk sa Israeleren som reiste sammen med Saudi-Araberen at de trodde utestedene åpnet etter klokken tolv, for da var det jo ikke langfredag lengre. Uansett så lå alle å sov når vi kom tilbake til rommet, inkludert han som hadde røykt, i Silje sin seng. Vi vekket han vi og hev han på gulvet.
Etter å ha sovet en time og tre kvarter våknet jeg av at noe kilte meg i pannen. Jeg kan også erindre noe som kilte meg på armen litt tidligere og. Men når noe kravler meg i pannen, da våkner jeg. Det var ikke en edderkopp, for det hadde et hardt skall. Og lange antenner. Så jeg slo meg febrilsk i pannen til det forsvant, og kostet sengen min. Turte ikke å slå på lyset, for da ville jeg jo faktisk finne ut hva det var for noe. Noen ganger er det bedre å bare leve i uvisshet. Jeg tror det var en kakerlakk. Jeg synes det var slemt av karma å putte insekter i ansiktet mitt. Barnslig, rett og slett.
Neste morgen var det tidlig opp for å finne en tur vi kunne hive oss på. Vi ville jo snorkle og se delfiner. Vi bestilte oss en tur som kostet 160$. Det er 750 kr. Vi fikk beskjed om at vi skulle bli hentet klokken 8, det var enda tre kvarter til så vi kunne finne oss noe frokost i mellomtiden. Så ble klokken åtte, så ble den ti over åtte. Ti på halv ni. Vi gikk inn igjen der som vi hadde bestilt turen og spurte hvorfor vi ikke hadde blitt hentet enda. Litt over halv ni ble vi omsider plukket opp, og det var en tanke pinlig å gå ombord i en båt hvor det satt nesten førti andre turister og ventet bare på oss.
Vi ble kjent med to godt voksne kanadiske døtre som var på road-trip med deres mor som var hvertfall passert 75 år. Vi var ganske imponert over tempoet hennes, det var klatring i fjell og snorkling på korallrevet. Turen gikk ut til Whitsunday Islands og det så i grunnen ut som et postkort.
Litt regn var det, men da gikk vi bare å badet så ble vi hvertfall ikke mer våt enn vi allerede var. Vi fikk utlevert "stinger-suits" som jeg regner med skal beskytte mot maneter og andre ting jeg er redd for. Vi lignet på to superhelter.
Tilbake i båten igjen fikk vi lunsj og det smakte med litt mat nå. Heldigvis slapp jeg å smake maten to ganger. Etter en heftig tur gjennom området de kalte "vaskemaskinen" var det to kinesere og en nordmann som fikk lunsjen i retur. Jeg er allergisk mot sånt jeg, så jeg studerte fjelltoppene og tenkte på gangetabellen. Etter vi omsider fant et sted hvor sjøen var litt roligere fikk vi snorkle på et korallrev. Sist jeg snorklet var jeg tretten år gammel og etter 20 sekunder i vannet lå jeg og hyperventilerte i snorkelen fordi jeg var redd for hai. Det gikk absolutt bedre denne gangen. Det var fisker i alle regnbuens farger, små stimer som fulgte etter deg og hvertfall 50 andre turister som svømte i kø og krasjet i hverandre etter tur. På et tidspunkt var det en kjempestor fisk som svømte rett under meg, og litt senere stod jeg face-2-face med den da noen hev uti noe brød som fiskene spiste. Akkurat da hadde jeg litt puls, men det er jo en populær turistattraksjon så det er jo veltrente fisker. Sant?
I Airlie Beach fant vi ut at det var en ny sjanse til å teste ut det berømte utelivet. Vi ble kjent med noen gutter fra Australia's Outback.
De var morsomme, men samtidig har de en tendens til å forkorte alle ord og bite tennene litt sammen når de snakker, så det var ikke alt vi forstod. Vi spilte biljard med dem, og til slutt var det ingen som ville være på lag med meg. Jeg fikk en kule nedi, og det var den hvite. Det var litt flaut, for når jeg spilte med Stian var jeg mye flinkere. Til slutt ble jeg sittende alene igjen med gutta, og klarte å grine til meg en Jägermaister svettebånd med integrert Jägermaister laser. Er veldig fornøyd med akkurat den. Den passer godt inn i samlingen med Jägermaister genseren og Jägermaister huen jeg har hjemme som jeg også har klart å grine meg til. Heldigvis forble resten av turen ansikt-insekt fri.Så er vi kommet til søndag; og vi tok buss til Proserpine Airport. Her finner du to innsjekkingsskranker, to flyselskap og to gater. Ikke Heathrow akkurat. På veien dit kunne vi se ville Wallabyer på markene og det var litt slik man forestiller seg det Australske livet.
Vi tok flyet til Brisbane, og siden det igjen, var helligdag gikk det ikke tog. Vi tok buss og fikk kjeft av bussjåføren for at vi ikke skjønte at han ropte etternavnet til Silje. Var jo ikke vår feil at han ikke klarte å uttale det riktig, for det gikk ikke ann å kjenne igjen. Han ble ganske sur i trynet. Uansett så kom vi frem til hostellet Silje har vært så flink å booket. Vi bodde på jenterom, og de andre jentene der hadde bodd der en stund. Jeg forstår ikke helt hvordan noen kan bo på et hostell i månedsvis uten noe fornuftig å gjøre på annet enn å feste. Jentene på rommet gikk ut for å feste om kvelden, og når meg og Silje dro mandag morgen var de fremdeles ikke kommet tilbake.
Mandag: Tog til Surfers Paradise. Her var vi heldig og fikk napp på det første hostellet vi prøvde. 18 $ natten på ti-manns jenterom. På rommet kunne alle snakker morsmålet sitt og forstå hverandre. Det var jo bare norske og svenske jenter. Trønderjenten tok sengen jeg skulle ha, men det gjorde ikke så veldig mye for jeg bare tok den under. Igjen var vi litt uheldig med været, men fikk tatt noen gode strandbilder i regnet. Vi er jo vanntett. Silje har skjønt at hestefeberen begynner å gå innpå meg, så vi hadde en ide om å finne en ridetur. Den vi hadde mest lyst til å gå på var utsolgt, så vi gikk for den brosjyren som ikke hadde blitt oppdatert siden begynnelsen av 80-tallet. Litt mistenksomt, men så lenge jeg får ri skulle jeg være fornøyd. Tirsdag morgen ble vi hentet kl 8. Litt frem og tilbake (frem og tilbake begynner å være en rød tråd her nede) kjørte vi i over en time ut i bushen. Stedet minnet litt om stedet man ser i Postmann Pat, og bilen vi satt i lagde like mange lyder som Postmann Pat sin. En og annen bomgiring og smell i eksosrøret.
Litt overraskende var det at det bare var en australier og en haug med japanere som drev dette stedet. Jeg fikk utdelt hesten "Blaze" siden jeg gikk rundt og skrøt over at jeg hadde hest hjemme i Norge og hadde ridd i 12 år.
Kanskje jeg skulle gått litt stillere i dørene med akkurat dette. Det gikk bra, og "Blaze" gikk pent på tøylen gjennom hele skogen, helt til vi nærmet oss slutten. Det viste seg at "Blaze" og hesten foran ikke var så gode venner, og ut av intet mens jeg holdt på å ta av meg en genser fant de to ut at de skulle ordne opp i rangen. Så der lå jeg på bakken og tenkte at "Dette var rimelig flaut". Full fart oppå igjen, og så finner hesten foran meg ut at her så det jo egentlig litt deilig ut å rulle seg. Stakkars turist ble jo nesten skvist. Så finner en ponni litt lenger bak i rekken at det var den i grunnen enig ut og la seg ned med skrikene kineser gutt oppå seg. Jeg lo litt for meg selv. Selv om jeg hadde jo falt av jeg og.Men det gjorde egentlig ikke noe at jeg falt av, for etterpå fikk jeg galoppere på marken mens alle de andre måtte skritte rolig rundt. Da var jeg fornøyd igjen. Japanerne hadde flyttet til Australia for å gifte seg og drive med hest, for det å ha hest i Japan var ganske dyrt.
Tilbake i Surfers Paradise spiste vi lunsj på Hard Rock Café. Jeg prøvde meg på Fish & Chips, og det blir en stund til jeg gjør igjen. Jeg tror jeg glemte et lite øyeblikk at jeg ikke liker fisk. Så reiste vi tilbake til Brisbane for å treffe Ingebjørg og Tomas. Ingebjørg var på felttur med skolen, så avtalen var at vi skulle ringe Tomas når vi kom til Brisbane. Så viste det seg at det telefonnummeret vi hadde fått var feil. Så vi gikk og vi gikk og vi gikk til vi snek oss inn på et Backpacker Hostell for å se om vi kunne få kontakt over internett. Overalt på hostellet var det norske stemmer og jeg var litt flau over å være norsk i ti minutter på grunn av blonde østlendinger som snakker alt for høyt med irriterende stemme. Vi fikk kontakt med Tomas og etter litt diskutering med indertaxisjåføren kom vi frem og da var det godt å sette seg ned i en sofa.
Neste morgen var det tidlig opp for å reise til Fraser Island. Sjåføren vår var 45 minutter forsinket, men etter litt om og men (igjen den røde tråden) kom vi oss avgårde. Firhjulstrekk buss viste seg å være nødvendig gjennom regnskogen. Det var mye humper. Karma kom snikende igjen og hadde fremdeles en torn i siden til oss etter den gratis bussturen vår. Air-conditionen var ødelagt i bussen, og etter en time var tskjorten min gjennomvåt av svette. Å sitte sammen med 15 andre i en buss uten air-condition er ikke å anbefale. Spesielt når det er steikende sol og 30 grader utenfor bussen. Vi kjørte på stranden og det var litt rart å kjøre i nesten 100 km/t på en strand. Over til Fraser Island måtte vi ta ferge og dette hadde vært noe å tenke på for enkelte fergekapteiner på Vestkysten i Norge. Her var det ingen fergekai. Det var bare ned med luken rett på stranden. Hadde vi hatt noe lignende på Os - Stord så hadde de sluppet å krasje i kaien titt og ofte.
Tre uker tidligere hadde det vært en syklon på øyen og det var svært steinete. Jeg var ganske imponert over hvordan bilene klartet over steiner og høye kanter. Kineserne i bussen hylte innimellom av skrekkblandet fryd. Vi stoppet et sted og så på et rødt sandfjell, tok noen bilder og kjørte videre.
Vi stoppet inne i skogen og fikk vite litt om de forskjellige tresortene på øyen. Vi så også en dingo, og på Fraser finner du de mest renrasete dingoene i hele Australia. På fastlandet parer de seg med tamhunder og dermed blir dingoen utvannet. På Fraser Island har de gjerdet inn hotellene sine slik at dingoene ikke kan komme inn til hotellet, og sjåføren vår kunne fortelle om episoder hvor barn hadde blitt angrepet av dingoer. Så husk på hvis du noen gang treffer på en dingo må du ikke løpe. Da vekker du jakt-instinktene dens og den vil løpe etter deg og tro du er spisendes. 
Noe du mest sannsynlig er. Dersom jeg hadde truffet på en dingo tror jeg at jeg ville prøvd meg på en bestemt og streng "SITT!". Vet ikke om det hadde hjulpet, men det ville kanskje være verdt et forsøk.
Så badet vi dette herlige vannet. Jeg spurte om det var slanger her, og sjåføren/guiden vår svarte at: "Nei, de ble spist opp av krokodillene". Jeg tror han tøyset. Men vi kunne se baby-skilpadder her. Vi så ingen. Men derimot tok vi en del morsomme "hoppe-bilder".
På kvelden spiste vi middag, tok en runde i baren og gikk ned på stranden for å se på lysglimt i sanden. Jeg tror det var det samme som Myrill i Norge. Jeg var ikke så veldig imponert, men stjernehimmelen var nydelig.
Vi delte rom med tyske Hans og jeg synes egentlig litt synd på han som måtte bo på rom sammen med tre norske jenter. Vi prøvde å holde det på engelsk, slik at vi ikke holdt noen utenfor. Neste morgen var det tidlig opp og vi fikk se det berømte vraket på Fraser Island.
Det hadde tidligere vært et transportskip mellom Australia og New Zealand, solgt som skrapmetall til Japan, røket under slepingen og landet på Fraser. Senere hadde det blitt brukt som bombeøving, men bare truffet en gang, derav den knuste enden av skipet.Så badet vi i en elv, og det var ganske kaldt. Siden det var påskeferie var det ganske mange familier som koste seg med elven.
Sjøen er farlig å bade i ettersom det er mye hai her, sterk strøm og høye bølger. Mange steder stod det folk og fisket på stranden. Vi reiste til et utkikkspunkt hvor det var mulig å se hai, men vi så ingenting. Fikk kjenne litt på høydeskrekken som jeg egentlig ikke har, men det var høyt og det var bratt og det var hai i vannet nedenfor og all logisk fornuft strider i mot å stå på stupet her.
Torsdag kveld var det tilbake i Brisbane og jeg begynte å kjenne at backpacker livet tar på. Fredag var det vandring i Brisbanes parker, og jeg er litt misunnelig på parkene Ingebjørg har rundt skolen sin. Hun har skilpadder i parken! Og masse rare papegøyer, fugler og øgler. Så sjekket vi ut priser på å leie bil, og fikk booket oss en leiebil. På kvelden spiste vi på en tyrkisk restaurant og der var det god stemning.
Lørdag morgen hentet vi leiebilen og la ut på road-trip til Byron Bay. Siden de tre andre ikke er vant til storbyen var det enstemmig for at jeg skulle kjøre. "Slike bygdetullinger som dere som ikke er vant til annet enn å kjøre ned til Coop'en og opp igjen" var det vel egentlig jeg kalte dem. Silje lo. Det var jo litt spesielt å kjøre på feil side av veien og sitte på feil side i bilen å kjøre. Men det gikk jo supert. Helt til en motorsykkel krasjet i oss. Karma slår til igjen. Heldigvis gikk det jo bra. For å ha det klargjort: Det var ikke min feil. Jeg stoppet for noen fotgjengere, og motorsyklisten var i en annen verden og så helt sikkert på noen damer på andre siden av gaten. Det gikk bra med han, han hadde et lite skrapsår på kneet og bilen hadde et lite merke etter dekket hans. Etter vi hadde fått tlf nr hans kjørte han videre på ett hjul og tøffet seg.
Vel fremme i Byron Bay, uten flere ulykker fant vi et sted å bo for natten. Vi slappet av på stranden og pleide brunfargen, og senere tok vi en tur til Fyrtårnet for å se på solnedgangen.
På kvelden var det grilling og live musikk på hostellet. Grillingen var skuff, og det ble tidlig tomt for mat. Senere tok vi turen til utestedet "Cheeky Monkey" hvor du kan danse på bordene natten lang. Det var morsomt.
Søndag formiddag sjekket vi ut, hev baggene i bilen og slappet av på stranden til vi kjørte tilbake til Surfers hvor vi leverte fra oss leiebilen. Så spiste vi lunsj/middag før vi tok avskjed med Ingebjørg, Anna fra Slovakia og Tomas.
Så tok meg og Silje bussen for å ta siste punkt på listen før turen bar hjem igjen til Melbourne. Øystein tok i mot oss med åpne armer, og det gjorde hunden hans Sammy og. Det var kjekt å være i hus med en hund igjen og hun var ganske lik på Lea i oppførsel. Kanskje hun var litt roligere. Jeg lærte henne å spille død, på norsk. Lesley (som er den australske samboeren til Øystein) trodde ikke noe på at Sammy kunne forstå hva jeg sa til henne. Selvfølgelig kunne hun det. Hun gjorde jo som hun fikk beskjed om.
Så dro vi til "Workers Club" og spiste middag. Og dette stedet var i en klasse for seg selv. Vi lo av de eldre damene som danset til live danskebåt musikk som om de var sytten år igjen. Så sløste jeg vekk 50 $ på spilleautomater. Vant ingenting. Deretter rånte vi rundt i Surfers i Lesleys lille Kia som er umulig å kjøre for fort med, med åpne vinduer og Britney Spears på full guffe. Jeg lo så jeg gren. Lesley fungerte som turguide og lærte oss masse små finurlige saker og ting om Australia og etter hans besøk i Norge i vinter hadde han en del morsomme historier og sammenligninger. Tilbake i huset deres så vi på Charmed før det var på tide å ta kveld etter en lang dag. Neste morgen kjørte verdens snilleste Øystein oss til flyplassen og dermed var påskeferien over. Tilbake i Melbourne, temmelig sliten rakk jeg akkurat hjem med sekk og bag før jeg gikk på skolen. Det har tatt meg en uke å skrive dette, og det var vel det jeg trengte for å komme til hektene igjen.
Annet nytt; Det er kaldt. Jeg har begynt å fryse for første gang siden februar. Jeg tror Bergen har gått forbi oss på temperaturmåleren og herfra er det bare nedover. Kjipern
