Movin on

Da ønsker jeg alle mine trofaste lesere velkommen til min nye freshe blogg : http://kamillalund.blogspot.com/

Så det så

Facebook og styresett

I en diskusjon om hvordan Hong Kong er styrt kom vi frem til denne enkle måten å forstå det på:

"Dersom Hong Kong hadde Facebook ville relationship statusen dens vært 'In a relationship with Great Britain, but it's complicated' - 'Hong Kong and Great Britain ended their relationship' - 'Hong Kong is now in a relationship with China, and it is complicated' "


Jeg har stått i alle fagene så då var vel bacheloren i boks!

Eg har no hoppet i fallskjerm eg.

Eg har no hoppet i fallskjerm i Isengard (der hvor de filmet Ringenes Herre)


12,000 fot over bakken! Crazy-Milla

Great Ocean Road

Som det rolige og avbalanserte individet jeg er så har jeg mestret enda en utfordring. Nemlig å kjøre bil i Melbourne Sentrum.

Torsdag morgen hentet vi bil i St.Kilda - uten å forsove meg denne gangen - og skulle ta fatt på Great Ocean Road. Men så hadde Silje glemt Melbourne boken sin hjemme, og hun bor ikke så langt unna St.Kilda så vi skulle bare svippe innom og hente den. Akkurat det var lettere sagt enn gjort. GPS'en visste ikke hvor Silje bodde, og jeg lurte litt på om ikke Silje visste heller. Hehe. Etter å ha fulgt prøv/feil metoden i nesten en time fant vi ut at det var best å gi opp og dra til flyplassen for å hente Ingebjørg. På vei dit var vi nesten nær døden (overdrivelse, slepp off) tre ganger, spesielt da Milla nesten kjørte mot trafikken. Jeg mener at så lenge jeg ikke har hindret noen, skadet noe(n), og ikke blitt tutet på, at det er rimelig vellykket. Når vi kom til flyplassen var nervene litt slitte og Milla måtte ta seg en liten luftetur på egenhånd. Stakkars Ingebjørg måtte smøre seg med tålmodighet mens hun ventet på oss.

Men for all del, vi har akkurat begynt. Det å betale en parkeringsbillett kan høres enkelt ut, men for noen kan det være en virkelig, ehm, erfaringsrik opplevelse. Hehe, Silje, jeg ler når jeg skriver dette. For å bruke uttrykket som har vært flittig brukt de siste månedene - 'Det holdt på å bli litt dårlig stemning'. Men etter vakten kom og fikk kredittkortet til Silje ut av maskinen der hvor man kjører ut av parkeringsplassen var vi klar for Road Trip alle mann.
Det som begynte med "Yeaaah, Road Triiipp!!!! Wuuuu!!" ble etterhvert "wu..råod trip. yey".

På første stoppet fikk vi oss en ny venn. Lille Lucky som var 4 år hadde fine krøller og var også på road trip. Han fikk se på bildene på kameraet mitt, og hadde magiske sokker. Jeg tror han hadde mest lyst til å være med de snille ladiesene på tur enn med moren sin.

Det var mye å se på veien, men vi hadde en ide om at vi skulle være med de tolv apostlene ved solnedgang slik at vi fikk gode bilder. Vi stoppet med et fyrtårn og spiste lunsj, og deretter skulle vi rekke en ferge, nei, en solnedgang. Men samme stemningen. Det var litt vanskelig å ta inn tid når veien er veldig svingete. Jeg kjørte det jeg var god for, men likevel ble jeg forbikjørt av de innfødte. Takknemlig over at det var jeg som kjørte ellers hadde jeg blitt bilsyk. Men det gikk bra og det var ikke så mange klager.

Været oppførte seg litt merkelig på turen. Plutselig, ut at intet begynte det å blåse og bli skikkelig tåkete. Like fort som det dukket opp forsvant det igjen. Vi stoppet også der som det stod en bil i veigrøften og en amerikansk familie stod og pekte opp i trærne. Seks koalaer så jeg! Uten at det var i en dyrepark denne gangen.
Omsider fremme med de tolv apostlene fikk vi til en liten fotoshoot før det ble mørkt. Vi fikk en kinesisk turist til å ta hoppebilder av alle fire mens resten av familien tok bilder av oss med mobiletelefonene sine og filmet det med videokamera.

Deretter skulle vi finne et sted å sove for natten. Vi fant et lite hostel i en pittepittepitteliten bygd. Vet ikke om det er kvalifisert til bygd en gang. Hostellet var egentlig et tilbygg til et helt vanlig hus. Men de var veldig gjestfrie og hyggelige. Vi spiste middag på den lokale pub/restaurant/pizzasjappe/bottle shop'en (Hun var ikke like gjestfri og hyggelig). Etter middag gikk vi tilbake til rommene våre og midt i en samtale ca klokken 20:00 sluknet jeg.

Frisk og rask og uthvilt la vi ut på veien igjen og jeg hadde så lyst til å se hvaler! Men hvalene var dessverre ikke hjemme denne dagen. Litt skuffet kjørte vi videre, spiste lunsj i Warrnambool og la turen hjemover til Melbourne igjen. På kvelden disket Silje opp med kengurumiddag og det var ikke så gale dere! Cred til Silje, Randi og Ingebjørg og sorry for at jeg var litt sen og at det igjen "holdt på å bli litt dårlig stemning". Så dro vil til Brunswick til 90'tallsmusikk stedet og kunne nesten alle sangene utenat. Flere bilder finner du her

I morgen reiser jeg til New Zealand! Så kanskje det blir updates neste helg..?

Relax - take it easy

Silje: ka ska du gjere i dag då?
Kamilla: rydde og pakke litt.. sikkert ta meg en liten runde ut senere og kike på livet.

Hvor herlig er ikke det da?

Mate kenguruer

Gjett om denne kenguruen satt pris på at jeg kom til Australia og matet den.. *smatt smatt*

Milla i et nøtteskall - kengurustyle

Hvem har ikke alltid ønsket seg et bilde av seg selv hvor en gjør peace tegn på en kenguru?


Flere bilder fra turen til Phillip Island finner du her

Brighton Beach

Brighton Beach er kjent for sine fargerike strandhytter og ligger ca en halvtime med tog utenfor Melbourne. Når det ikke er så tåkete som det var denne dagen går det ann å se skylinen til Melbourne i bakgrunnen.

Grunnen til at bildet nedenfor er litt skjevt er at jeg la det oppå vesken min og brukte selvutløseren. Og så hadde jeg veldig lyst til å legge ut dette fine bildet av meg på stranden. Det er litt manipulert (MS Paint, om du lurte)


Flere bilder finner du her

Ferietilstander

Jeg har nå hatt skolefri i omtrent en uke og grunnet litt problemer med internetten min (og en spilleavhengighet) har jeg ikke fått oppdatert alle dere trofaste lesere *humre humre*. Beklager det.

Så... Tirsdag var da altså siste innlevering. Etter jeg hadde levert alle oppgaver og papirer gikk jeg og kjøpte Sims 3 og har egentlig brukt en del timer på å spille. Men ikke at det har stoppet meg i fra å gjøre noe mer aktivt altså!

Onsdag var Silje og meg på tur i The Gramphians. En fjellkjede drøye 2,5 -3 timer utenfor Melbourne. Her så vi sånn derre fjell og greier. Turguiden vår plasserte oss ganske fort som skandinaviere, og når vi sa vi var fra Norge spurte han om vi var fra Bergen. Spot on! Vi er litt utenfor turistsesongen, så vi var bare ti stk med på turen. Silje og meg tok en del hoppebilder slik at jeg kan fortsette den hysterisk morsomme filmen jeg har begynt på. Vi gikk vel en times tid i skogen og det var behagelig å ha noe annet enn asfalt under beina igjen. Når guiden "slapp oss løs i skogen" sa han høyt ut til gruppen at dersom det skulle bli noen problemer; Ask the Norwegians! Hehe, det var litt vittig. De hadde ikke hatt sjanse til å spørre oss for vi fliste forbi alle, opp til flere ganger. Vi måtte jo stoppe og ta bilder innimellom. Vi hadde gått i fjellet før vi. De andre hadde ikke så mye erfaring med det så det ut som. Når vi kom ned, lenge før alle de andre hadde vi fotoshoot med kenguruene. Så spiste vi lunsj, og deretter dro vi til en liten foss og tok flere bilder.
Siden jeg har litt problemer med internetten min så skal jeg prøve noe nytt når det gjelder deling av bilder. Hva skjer dersom du trykker her: http://www.facebook.com/album.php?aid=250307&id=726050402&l=806e7a6f91

Torsdag slappet jeg av, sov lenge, handlet, gikk til frisøren og klippet meg og spilte Sims.

Fredag var Silje, Nikoline og meg på Road Trip til Wilsons Promontory, en nasjonalpark tre timer utenfor byn. Jeg klarte jo å forsove meg, selv om jeg hadde alarmer på. Hehe, ingenting skaper god road trip stemning som å vente på meg i en liten time. He he he. Uansett, vi kom oss av gårde. Glad for at GPS'en er oppfunnet, selv om den prøvde å lure oss noen ganger. Silje og Nikoline fikk kjøre litt de og. Vi havnet på høyre siden av veien en gang eller tre alle sammen, men vi var flinke til å passe på hverandre. Noen var også veldig oppmerksomme på å gi beskjed når jeg måtte sitte på blinklyset, at det var rødt lys 250 meter fremme og at det lå et digert tre midt i veien. Shizez, tenk om jeg ikke hadde merket det. Men! Vi så tre wombater, to kenguruer, og en wallaby og masse masse papegøyer. Vi gikk en times tur på fjellet og var 558 meter over bakken, dro ned på stranden, hoppet litt og tok bilder.

Lørdag var jeg på tur alene til Werribee for å sjekke ut et stevne jeg hadde googlet meg frem til. Det var ganske vittig. Ikke helt som jeg hadde forventet, det var litt skolecup nivå, men de hadde jo kledd seg ut så det ble jo underholdene. De red i grupper på fire og en av gruppene hadde kledd seg ut som ABBA, og den ene hesten må være lillebroren til Smajk. Det var dønn likt i utseende og oppførsel. Bussforbindelsene ut til ridesenteret var på nivå med ytre øygarden, så det ble en del trasking. På veien fikk jeg selskap av en hund som ikke var så veldig glad for at jeg gikk forbi huset hans. Senere dro jeg ut til Silje hvor de hadde avskjedsfest, og så dro vi til St.Kilda og danset.

Søndag var Silje meg og Randi som er på besøk opp i Eureka Tower og så på utsiken over Melbourne og så slasket jeg på sofaen i fellesrommet og så Mad Max.
Tjah, det var vel den siste uken kort oppsummert. Jah, jeg var på kino og så Terminator filmen og, men husker ikke hvilken dag det var.

There should be a holiday for girls like me

... Og i morgen så er det det!!! And I proudly present: nettsiden min i Net Communications. Ja, jeg har fått hjelp med den.
I morgen leverer jeg og så er det atter en gang ferie. *jogge rundt i sirkel og rope hurra*

Jump around

Hva gjør du i Australia da? Neh, hopper litt rundt omkring.

Footy - sport for ekte menn?

Fredag kveld tok jeg en pause fra lesing og skriving og ble med Silje og Australian Studies klassen hennes på Footy kamp. Det ligner på en blanding mellom rugby og amerikansk fotball, bare uten alt beskyttelsesutstyret. Herlig brutalt og får europeiske fotballspillere til å se ut som små grinegutter. Når disse gladiatorene går i bakken reiser de seg med en gang og løper videre og skubber til noen andre.
Jeg har funnet ut hvordan J.K Rowling kom på ideen med Rumpeldunk banen, for dette er akkurat slik jeg hadde forestilt meg banen så ut!
(Maria; jeg følte jeg var på Verdenscupen og satt og ventet på sopelimene og de grønne alvene)


I to timer hørte vi på en svært entusiastisk supporter bak oss som hadde deskriptive ytringer ganske ofte.

Vi prøvde å finne ut av reglene, men det var ikke så enkelt.


Alltid noen som er veldig engasjerte

Etterpå gikk vi på Starbucks og prøvde å få varmen i oss igjen.
Ellers; Statusupdate når det gjelder skolearbeid:
1. I dag har jeg levert siste oppgave i journalistikken og krysser fingrene for at jeg skal stå på den. Har i det minste ikke jukset denne gangen. (Juks og juks, jeg tok en liten hvit løgn sist, men ingen sjekket opp i det så det gikk bra).
2. Holder i skrivende stund på med Cybersociety oppgaven min. Er kommet til 648 ord av 2000. Så jeg er jo i gang.
3. Så det som gjenstår nå er Net Communications oppgaven min (2000) + rapport i journalistikken (800 ord).

En uke igjen til sommerferie (eller vinterferie alt ettersom hvilken side av kulen du er på). Hurra!

Telyset som ble til et lite kubbelys

Jess da! Statusupdate:

1. Omtrent ferdig med Lifestyle & Consumer Culture. Har alle ordene i boks,sånå er det bare til åfå noen tilå hjelpe meg litt medspråket og se gjennom den. Innlevering 9.juni.
2. Etter en del diskusjonpå NetCom bloggen fant noen andre ut at total ordmengdepå 1600 ord er umuligåfå til. Derfor er det ingen som bryr seg om det. Leveres i morgen. Gleder meg tilåfå
ut av sinn.
3. Jah, ellers ingen videre utvikling. Skal begynnepå Cybersociety oppgaven min tror jeg.

Dette tytet er mest for min egen delså klarerå holde styrpå sakene mine. =)

Telys i tunnellen

Jeg kan når jeg vil.
Eksamens- og innleveringsstatus:

1. Jeg har fått en ramme på nettsiden min. Nå er det forsåvidt bare å hive innpå teksten og litt småplukk. Godt fornøyd med meg selv. Stort sett klart det helt selv. Har bestemt meg for å bytte tema fra "Piracy" til "Citizen Journalism". Det har jeg jo skrevet om noe før så tror at det skal bli barnemat.

2. Jeg har skrevet alle 8 seriøse blogginnleggene som kreves. Problemer er nå at de TILSAMMEN skal være på omlag 1600 ord. Jeg har i dette øyeblikk 2766 ord og ikke muligheter for å redigere lenger. Det betyr at jeg må skrive nye. Noe som blir et paradoks i seg selv, for du får kjipere karakter dersom du har skrevet alle 8 innleggene siste dagen før innlevering (fredag). Kanskje de ikke merker at jeg har 3000 ord i stedet for 1600? Dessuten er ikke 200 ord så mye å utfolde seg på og vise innsikt i et emne på.

3. Har skrevet to mailer og gjort litt mer research i journalistfaget.

4. Ingen videre utvikling i de to resterende fagene.
5. Jeg har lastet ned hele sesong 4 av Bones og sett ferdig sesong 5 av Frustrerte Fruer.

Nei, sånn går no dagan

I annledning eksamensinnspurten burde jeg sette opp en plan over hvordan jeg skal fordele tiden min frem mot 9.juni. For å unngå slike kræsj som jeg hadde i går (mandag) hvor det ble litt overload og kosing med gulvet (igjen...). Dersom noen skulle ha noe motivasjon til overs mottas det med takk, og gjerne med ilpost.

Fredag 29.mai: innlevering i NetCom(munications) - skrive ferdig 3 seriøst gode blogginnlegg med faglig relevans. Har gjort 5 som ikke er av skrytelig kvalitet. Dette er 1.prioritet frem til fredag.

Tirsdag 2.juni: innlevering i Writing Journalism. Som jeg ikke har begynt på. 1500 ord ca. Litt usikker på prioriteringen på denne. Er det noe vits?

Mandag 8.juni: innlevering i Cybersociety. 2000 ord. Ikke begynt på.

Tirsdag 9.juni:
-Lifestyle & Consumer Culture - 2500 ord hvor jeg har skrevet 1618 ord (Litt hurra) og;
-NetCom - webessay (lage en nettside som ser ok ut og i tillegg har faglig tekst på 1500-2000 ord). Så vidt begynt på nettsiden men grunnet lite kunnskap om å lage nettsider har jeg en del ideer, og lite faktisk materiale.
- Writing Journalism - Rapport- 800 ord om hvor jeg skal reflektere litt om hvordan det har vært å være journalist i 12 uker. Lite prioritert og kan tas til sist.

Klemmer og klapp på skulderene tas også i mot. Dette er gøyere å bruke tiden på....

Om action i hverdagen

"Hey, you need to come down! The building is on water!"

Litt action i hverdagen skal det være. Jeg hadde akkurat åpnet en bok, noen dokumenter og skulle til å konsentrere meg. Det vil si, til det bryter ut en voldsom uling i leiligheten min. "Hva har jeg gjort nå?". Ikke laget jeg mat så det kan ikke være det. Ute i gangen står en forvirret jente, "Er lyden i din leilighet og?" spør hun. "Ja, jeg tror kanskje vi skal gå ut...". I trappeoppgangen regner det fra taket. Selv om vi ikke skal ta heisen in case of fire så gjorde vi det.

Obs: kontroller lydnivået før du trykker på Play.
Eller la være, og hopp like høyt som jeg gjorde.


Nede i lobbyen var det innendørs basseng. Så kommer brannvesenet. Gjett om jeg er glad for at det ikke var meg som var på jobb her i dag. *Stress*
Nå skal jeg på Ikea og spise kjøttboller. Juhu!

Nasjonalfeiring

Vel overstått 17.Mai og gratulerer med seier i Melodi Grand Prix.

Det har gått litt tregt med oppdatering her på andre siden. På tirsdag oppdaget jeg at det nærmet seg semesterslutt, og at jeg har skikkelig mye å gjøre og skikkelig dårlig tid. Siden det har jeg egentlig tilbrakt hvert eneste våkne øyeblikk på biblioteket på skolen.


Søndag morgen, 17.Mai 2009 tok jeg på meg strømpebukse, kjole og den røde, hvite og blå sløyfen som har lagt i skapet siden februar. Tok trikken til den svenske sjømannskirken, møtte Silje og mange lusekoftekledde mennesker med norske flagg.

Jeg fikk ikke med meg så mye av gudstjenesten fordi en liten gutt foran meg synes det var utstyrtelig morsomt å hive bamsen sin på meg. Jeg og synes jo det var morsomt.

Etter gudstjenesten sang vi "Ja, Vi Elsker", hørte på noen taler, hilsner fra Harald og Sonja og så gikk vi i tog! Vi hadde politieskorte og alt mulig. Jeg er sikker på at naboene var skikkelig glad i oss der vi marsjerte rundt søndag morgen med korpsmusikk (litt spesielt at de spilte ABBA da gjerne...). 17.mai toget var preget av mangfold. Norske, svenske, australske, asiatere, og alle generasjoner var representert.

Disse to virket som ekte Norge fans. Snakket engelsk, stilte opp i strikket uniform med australsk og norsk flagg.


Etter vi hadde gått i tog spiste vi pølser, kake og drakk kaffe og brus. Etter hadde sagt gratulerer med dagen til alle jeg hadde snakket med, ledd litt av bandet sin ABBA spilling dro jeg hjem. Litt rart å være den eneste på gaten med 17.mai sløyfe på selveste 17.mai. Jeg ringte en del hjem og hørte tog, russ og buekorps i bakgrunnen.

Litt senere var det middag i Powerhouse ved Albert Park. Tre retters middag, fri bar, og salg av lodd. Maten var god og i lotteriet ble det loddet ut norske matvarer. Silje fikk en pose betasuppe av en danske som vant. For han var det jo bare suppe, for Silje var det gull verdt.

Studentpresten holdt en tale, og vi lurte på om han var påvirket av alkohol. Etter litt diskusjon var det noen som påstod at han alltid var sånn. Så danset vi til Aleksander Rybak's Fairytale og var litt stolte over at vi hadde vunnet MGP.

Deretter ble vi hentet av busser og kjørt til et utested i Chinatown. Der danset vi til mer norsk musikk, og hadde det ganske kjekt og det ble en sen kveld. Mandag skulket jeg forelesningen. Men det er jo bare 17.mai en gang i året hva?

Men, da stikker jeg på biblioteket igjen... Siste innlevering er 9.juni så jeg får henge i.

Dududududududu *POSSUM-MAN!*

Som jeg har nevt tidligere pleier jeg å henge i parken når været er ok, og det har vel hendt et par ganger at jeg har jogget litt rundt parken sånn på kveldstid når det er mørkt og ingen ser hvor teit jeg ser ut når jeg forsøker å løpe. På mine vandringer har jeg truffet på Possum-mannen.

Possum-mannen er litt av en karakter. Han faller i samme kategorien som hun som går rundt i byn og har en farge på klærne sine for hver dag i uken, og han som går i fjellveien i legger steiner.

Possum-mannen heter Dave, men han vil ikke fortelle meg etternavnet sitt. Han snakker en veldig spesiell dialekt, hvor den er fra vet jeg ikke, men det er hvertfall ikke Melbourne.
Dave snakker til possumene som man ofte snakker til babyer. I over fem år har han gått i parken hver dag etter mørkets frembrudd og gitt possumene mat.

Han snakker om baby-possumer, mamma-possumer og at de fryser når det regner. Da må Mamma-Possumen passe på Baby-Possumen. Når possumene dør, begraver han dem borte med vannet. Når han finner en possum som er syk tar han den med seg hjem og gir den varm melk til den er frisk igjen. Han vet at den er frisk når den går amok på badet, og kommer inn i stuen med kartongesken, som fungerte som seng, på hodet. Da tar han den med seg tilbake til parken og slipper den løs sammen med resten av possum familien sin.

Dave forteller at det var Park Rangersene som ga dem mat før han begynte å gjøre det. Jeg tviler egentlig litt på dette. Possumene blir av ganske mange sett på som skadedyr på lik linje med rotter. De spiser alt de kommer over, også blomster og trær.

Det er helt tydelig at gruppen av australske brush-tail possumer kjenner Dave igjen når han kommer med mat. De vrimler sammen i en stor gruppe og tygger på alt de kan komme over. En av dem tester om skoene mine er spiselige, en annen ser om kulepennen jeg holder i hånden går ann å fortære.

- Jeg kommer til å beskytte og ta vare på dem så lenge jeg er her, sier Dave, det ene øyet ser på meg når han snakker, det andre stirrer på en possum som løper forvirret rundt i sirkel med en tom hermetikkboks på hodet. Akkurat som på tegnefilm. Det er rundt 50-60 possumer i parken mener han, men det må jo bli dyrt å holde så mange possumer med mat hver dag.

- Noe av maten får jeg av supermarkeder, noe av naboer. Av og til så har suppekjøkkenet til de hjemløse noe mat til overs som jeg får, av og til kjøper jeg det selv. Noe tar jeg til meg selv, men mest til dyrene. Noen ganger ser jeg etter mat i bosset, men det må gjøres på dagtid for det er farlig å gjøre når det er mørkt. Det kan være sprøyter og sånt der.

En av possumene står på bakbeina og strekker seg opp mot hånden til Dave for å se om han har noe mat. Lukten er, ... spesiell. Kanskje det er lukten av de tredve possumene som kryper rundt Dave. Kanskje ikke. Jeg prøver å ikke la meg affisere av det.

Possumene spiser hovedsaklig grønnsaker. - Jeg gir de brød og, men det er ikke bra for magene deres.
På bakken ligger det tomme Heinz' spaghetti bokser. Samme som jeg hadde til middag for noen uker siden. Det smakte ikke noe godt.
- Av og til lager jeg skikkelig suppe til dem, og hiver oppi masse godt. De liker suppe, spesielt med bananer i. Det er ikke nok insekter og sånt i parken til at possumene kan klare seg selv.

Possumene er avhengig av meg, sier han. - Noen av naboene kjefter på meg for at jeg mater dem. "Hva skal de gjøre den dagen ikke du er her lenger?" sier de. Noen ganger bekymrer han seg over om de har fått nok mat i dag. Og det kan hende han drar tilbake og ser til dem en gang til.

- Det er viktig å holde et rikt dyreliv i parken. Tenk på alle turistene som kommer og vil se ville australske dyr. Og turistene er jo viktig, for de holder økonomien i gang.
Turistene pleier å stoppe opp, slå av en liten prat og ta noen bilder.

-Det er noen som stopper opp og ser på dem, men mange som bare går forbi og. Du vet, de har jo vært på arbeid hele dagen og vil hjem til familiene sine.

Dave liker å mate possumene i parken, for man må jo ha en hobby. Og det er ikke alltid at det er noe bra på TV. Han trenger hverken iPhone, Blackberry eller andre fancye duppeditter, han har jo possumene. Han har medfølelse for alle dyr, men han liker ikke hunder noe særlig. Han irriterer seg over hundeeiere som ikke har bånd på hundene sine og lar hundene jage possumene.

Når Dave først begynte å mate possumene var noen av dem litt skeptiske, men etterhvert har de blitt tammere. Possumene er ikke sjenerte lenger, og når jeg sitter meg ned på huk kommer det tre stykker tassende mot meg for å se om jeg har noe som går ann å spise. - Biter de? spør jeg litt engstelig. Av og til når jeg jogger om kvelden står de å ser dumt på meg, uten å flytte seg en milimeter, selv om jeg kommer løpende rett mot dem.

De som driver parken har ingen anelse om hva Dave driver med.
-De er her aldri her likevel. De la ut mat til dem på dagtid, men det er jo nytteløst. Da sover de jo. Det er om kvelden de er våken og vil spise.

De fleste som går forbi er positive til at Dave mater dem. Bare noen få er negative. - De ser på dem som pestdyr, og da sier jeg til dem at det er DE som er pestdyr.

Dave bryr seg ikke om hva alle andre mener, han har possumene og det er alt som betyr noe.

Wicked!

Cirka en gang i året gjør jeg noe som får meg til å følge meg litt kultivert. Som de gangene jeg har gått på teater. I år var det musikal som stod på listen. Silje sendte meg en tekstmelding her for en stund siden om jeg ville være med på musikal og se Wicked. - Ja, det har jeg lyst til. Vi hadde jo snakket om det tidligere, og nå nærmet deg seg slutten på forestillingen.

Så Silje tok med seg mexicanerne (Sorry, jeg husker ikke navnet på alle), en amerikaner og jeg dro med meg Østerrikeren. Wicked er musikalen om hva som egentlig skjedde i Trollmannen fra OZ. Masse morsomme referanser til filmen, og moralen var vel at ikke alt er slik det egentlig ser ut som, for heksen var jo egentlig snill. I pausen drakk vi Ozmopolitan, grønn slushdrink i blinkene martiniglass. Ja, jeg fikk ta med meg glasset hjem. Hvor kultivert er ikke det da?

Jeg har gjort noe annet intellektuelt også. Jeg har sett en utstoppet hest på Museumet. Litt blandete følelser når det gjelder å stoppe ut hester, tror ikke Smajken kommer til å stå på pynt etter han en gang vandrer videre.

Hver mandag går meg og Østerrikeren på kino. En av de mindre kinoene (som ligger 10 min fra der jeg bor) har spesialtilbud om mandager hvor du bare betaler 6$ for filmen. Østerrikeren tar dette veldig seriøst, og allerede tirsdags ettermiddag pleier jeg å få tekstmelding om hvilken film vi skal se neste uke.

På søndag er det 17.Mai og gjett om jeg gleder meg! Det blir gudstjeneste i svenskekirken, etterfulgt av tog, pølser flagg og sang og tre retters middag. (Trodde aldri jeg skulle skrive ordet 'gleder meg' og 'gudstjeneste' i samme sammenheng). Silje har fått 17.mai pakke med flagg og sløyfer. Jeg har ikke fått noen pakker. Men jeg hadde med meg min 17.mai sløyfe når jeg reiste hjemmefra.

Skolen begynner å bli hektisk, og jeg innser det samme som jeg gjør hver gang det nærmer seg slutten: at jeg har gjort for lite underveis og kan melde meg inn i Foreningen for Skippertak i år og. Jeg kjenner at jeg begynner å bli ganske skolelei etterhvert, det har tross alt gått i ett siden jeg var 7. Så til høsten blir det hvertfall pause. Jeg har begynt å se etter jobber, og hvis det er noen som vet om noe er det bare til å gi en lyd.

Like sand through the hour-glass, so are the days of our lives.

Forrige lørdag var det vinsmaking med ANSA Melbourne, men en annen litt større event foregikk i byn også. ANZAC day er Australias versjon av 17.mai hvor de feirer og minnes de som har kjempet for Australia. De går i tog, har korps som spiller trommer og krigsveteraner som vinker fra veteranbiler i toget. En og annen sekkepipe har de også.
Dette gjorde at det ble litt vanskelig (og generelt dårlig planlagt fra arrangørene sin side) at en liten gruppe nordmenn skulle møte på det stedet som tilsvarer festplassen midt i travleste prosesjonstid. Men etter litt om og men (Australia og Meg i et nøtteskal det der...) så fant vi de andre nordmenne og vi kom oss avgårde mot Yarra Valley hvor det er flust av vingårder. vi var innom tre steder og fikk smake på vinene deres. Av en eller annen grunn ble vinene bedre og bedre etterhvert som vi smakte. Det var vel bare våre kunnskaper om vin som aksellerte grådig fort.
På kvelden tok meg og Silje en tur til St.Kilda hvor vi fikk ristet litt på halefjerten (til 16$ drinken!! Aj aj aj). I drosjen på vei hjem løste meg og den asiatiske drosjesjåføren verdensproblemer. Eller, han snakket masse, jeg nikket bekreftende av og til.
Resten av uken har gått litt så som så, jeg stod på en innlevering, og den andre snakker vi ikke om. Torsdag var meg og Silje med på pubcrawl og fikk sett noen av de litt mer gjemte barene. Vi var nesten 200 påmeldte, så det ble ganske fullt overalt.

I dag har jeg testet ut gambling på hesteveddeløp.
Tror ikke gambling er min kopp te i det hele tatt. Jeg er dårlig i kortspill, dårlig på spilleautomater og dæven døtte meg ikke noe god på hesteveddeløp heller. Eller, jeg vant 4$ og 20 cent da denne hesten vant!

Uflaks for meg så var ikke oddsen så høy. Den vant med god margin, så det hadde den sikkert gjort det før.
25$ fattigere gikk meg og Silje på svenskehandel. Ja, du leste rett. Svenskehandel.
I skrivende øyeblikk koser jeg meg med Malaco's Snører, Daim og Jungelskrik. Vi besøkte den svenske sjømannskirken hvor vi kunne kjøpe hot-dog og svensk snop. Vi sa vi kom tilbake på 17.mai. Håper de kan bestille inn noe Toro til ders.
Ellers har vi hatt veldig fint vær i dag, og skikkelig høststemning.

Rekordpåske!

Aldri før har det vært høyere temperatur i påsken. Hvertfall for min del.

Eller, det begynte jo egentlig ganske dårlig. Torsdagkveld var som tidligere nevnt oppgaveskriving innspurt (som jeg stod på, Hurra), og fredag morgen var det tidlig opp og til flyplassen. Flyselskapet har sin egen lille terminal, som egentlig var en gammel hangar og satt sammen av noen containere og litt hønsenetting. Ingen grunn til uro av den grunn. Flyturen var den mest turbulente jeg har vært med på, og i det vi holdt på å lande trakk flyet brått opp igjen. Silje ropte på høyere makter og jeg lo. Slik som jeg pleier når jeg blir redd. Vi ble sirklende rundt i hvertfall 15 minutter til de fikk fjernet den enorme vannmengden på rullebanen slik at vi kunne lande.

Du vet når du reiser til syden, og varmen slår i mot deg når du går ut av flyet. Vel, slik var det her og, bare at sammen med varmen fikk du sterk vind og en del vann i fjeset og. Herlig. Ettersom flyet ble forsinket på vei ned mistet vi bussen til Airlie Beach. Den går to ganger for dagen og det var seks timer til neste avgang. Vi slo oss sammen med to franskmenn, en gutt og en jente som så omtrent like forvirret ut som vi gjorde. Kollektivtrafikk i den lille australske byen Mackay er ikke akkurat revolusjonerende. Så vi tok en drosje inn til "sentrum". I tillegg til at det til vanlig ikke er så mye å finne på i Mackay, er det enda mindre når det er langfredag.
Så i fire timer satt vi å spilte kortspill på Burger King sammen med franskmennene, mens regnet øste ned utenfor. Jeg tapte nesten hver gang.

Omsider kom vi oss på bussen til Airlie Beach. Silje og meg hadde ikke kjøpt billetter på forhånd, og godt var det siden vi ikke rakk den bussen vi egentlig hadde tenkt oss med. Bussjåføren ble litt forrvirret når vi skulle betale kontant, og det endte opp meg at vi fikk oss en gratis busstur til Airlie. Etterfulgt av en diskusjon om karma kom til å gjøre resten av turen sur for oss.

Karma opererer på mystiske måter, jeg tror hun tok litt hevn for at vi "snek" på bussen. Vi brukte en halv evighet for å finne rommet vårt på hostellet, romkameratene våre hadde røykt sokkene sine, og det var en seng for lite. Det var heller ikke flere laken igjen. Hvordan et stort hostell kan bli utsolgt for laken vet jeg ikke. Men ekkelt var det. Jeg fant ut at i natt sover jeg i bukse og genser. Vi gikk ut en tur sammen med franskmennene, spiste pizza og tuslet litt rundt i lille Airlie. Siden det var langfredag var det ingen steder som serverte alkohol, og dermed hadde de funnet ut at det var i grunnen like greit å stenge alle utestedene.
På rommet gikk sa Israeleren som reiste sammen med Saudi-Araberen at de trodde utestedene åpnet etter klokken tolv, for da var det jo ikke langfredag lengre. Uansett så lå alle å sov når vi kom tilbake til rommet, inkludert han som hadde røykt, i Silje sin seng. Vi vekket han vi og hev han på gulvet.
Etter å ha sovet en time og tre kvarter våknet jeg av at noe kilte meg i pannen. Jeg kan også erindre noe som kilte meg på armen litt tidligere og. Men når noe kravler meg i pannen, da våkner jeg. Det var ikke en edderkopp, for det hadde et hardt skall. Og lange antenner. Så jeg slo meg febrilsk i pannen til det forsvant, og kostet sengen min. Turte ikke å slå på lyset, for da ville jeg jo faktisk finne ut hva det var for noe. Noen ganger er det bedre å bare leve i uvisshet. Jeg tror det var en kakerlakk. Jeg synes det var slemt av karma å putte insekter i ansiktet mitt. Barnslig, rett og slett.

Neste morgen var det tidlig opp for å finne en tur vi kunne hive oss på. Vi ville jo snorkle og se delfiner. Vi bestilte oss en tur som kostet 160$. Det er 750 kr. Vi fikk beskjed om at vi skulle bli hentet klokken 8, det var enda tre kvarter til så vi kunne finne oss noe frokost i mellomtiden. Så ble klokken åtte, så ble den ti over åtte. Ti på halv ni. Vi gikk inn igjen der som vi hadde bestilt turen og spurte hvorfor vi ikke hadde blitt hentet enda. Litt over halv ni ble vi omsider plukket opp, og det var en tanke pinlig å gå ombord i en båt hvor det satt nesten førti andre turister og ventet bare på oss.

Vi ble kjent med to godt voksne kanadiske døtre som var på road-trip med deres mor som var hvertfall passert 75 år. Vi var ganske imponert over tempoet hennes, det var klatring i fjell og snorkling på korallrevet. Turen gikk ut til Whitsunday Islands og det så i grunnen ut som et postkort. Litt regn var det, men da gikk vi bare å badet så ble vi hvertfall ikke mer våt enn vi allerede var. Vi fikk utlevert "stinger-suits" som jeg regner med skal beskytte mot maneter og andre ting jeg er redd for. Vi lignet på to superhelter.

Tilbake i båten igjen fikk vi lunsj og det smakte med litt mat nå. Heldigvis slapp jeg å smake maten to ganger. Etter en heftig tur gjennom området de kalte "vaskemaskinen" var det to kinesere og en nordmann som fikk lunsjen i retur. Jeg er allergisk mot sånt jeg, så jeg studerte fjelltoppene og tenkte på gangetabellen. Etter vi omsider fant et sted hvor sjøen var litt roligere fikk vi snorkle på et korallrev. Sist jeg snorklet var jeg tretten år gammel og etter 20 sekunder i vannet lå jeg og hyperventilerte i snorkelen fordi jeg var redd for hai. Det gikk absolutt bedre denne gangen. Det var fisker i alle regnbuens farger, små stimer som fulgte etter deg og hvertfall 50 andre turister som svømte i kø og krasjet i hverandre etter tur. På et tidspunkt var det en kjempestor fisk som svømte rett under meg, og litt senere stod jeg face-2-face med den da noen hev uti noe brød som fiskene spiste. Akkurat da hadde jeg litt puls, men det er jo en populær turistattraksjon så det er jo veltrente fisker. Sant?

I Airlie Beach fant vi ut at det var en ny sjanse til å teste ut det berømte utelivet. Vi ble kjent med noen gutter fra Australia's Outback. De var morsomme, men samtidig har de en tendens til å forkorte alle ord og bite tennene litt sammen når de snakker, så det var ikke alt vi forstod. Vi spilte biljard med dem, og til slutt var det ingen som ville være på lag med meg. Jeg fikk en kule nedi, og det var den hvite. Det var litt flaut, for når jeg spilte med Stian var jeg mye flinkere. Til slutt ble jeg sittende alene igjen med gutta, og klarte å grine til meg en Jägermaister svettebånd med integrert Jägermaister laser. Er veldig fornøyd med akkurat den. Den passer godt inn i samlingen med Jägermaister genseren og Jägermaister huen jeg har hjemme som jeg også har klart å grine meg til. Heldigvis forble resten av turen ansikt-insekt fri.

Så er vi kommet til søndag; og vi tok buss til Proserpine Airport. Her finner du to innsjekkingsskranker, to flyselskap og to gater. Ikke Heathrow akkurat. På veien dit kunne vi se ville Wallabyer på markene og det var litt slik man forestiller seg det Australske livet.
Vi tok flyet til Brisbane, og siden det igjen, var helligdag gikk det ikke tog. Vi tok buss og fikk kjeft av bussjåføren for at vi ikke skjønte at han ropte etternavnet til Silje. Var jo ikke vår feil at han ikke klarte å uttale det riktig, for det gikk ikke ann å kjenne igjen. Han ble ganske sur i trynet. Uansett så kom vi frem til hostellet Silje har vært så flink å booket. Vi bodde på jenterom, og de andre jentene der hadde bodd der en stund. Jeg forstår ikke helt hvordan noen kan bo på et hostell i månedsvis uten noe fornuftig å gjøre på annet enn å feste. Jentene på rommet gikk ut for å feste om kvelden, og når meg og Silje dro mandag morgen var de fremdeles ikke kommet tilbake.

Mandag: Tog til Surfers Paradise. Her var vi heldig og fikk napp på det første hostellet vi prøvde. 18 $ natten på ti-manns jenterom. På rommet kunne alle snakker morsmålet sitt og forstå hverandre. Det var jo bare norske og svenske jenter. Trønderjenten tok sengen jeg skulle ha, men det gjorde ikke så veldig mye for jeg bare tok den under. Igjen var vi litt uheldig med været, men fikk tatt noen gode strandbilder i regnet. Vi er jo vanntett. Silje har skjønt at hestefeberen begynner å gå innpå meg, så vi hadde en ide om å finne en ridetur. Den vi hadde mest lyst til å gå på var utsolgt, så vi gikk for den brosjyren som ikke hadde blitt oppdatert siden begynnelsen av 80-tallet. Litt mistenksomt, men så lenge jeg får ri skulle jeg være fornøyd. Tirsdag morgen ble vi hentet kl 8. Litt frem og tilbake (frem og tilbake begynner å være en rød tråd her nede) kjørte vi i over en time ut i bushen. Stedet minnet litt om stedet man ser i Postmann Pat, og bilen vi satt i lagde like mange lyder som Postmann Pat sin. En og annen bomgiring og smell i eksosrøret.

Litt overraskende var det at det bare var en australier og en haug med japanere som drev dette stedet. Jeg fikk utdelt hesten "Blaze" siden jeg gikk rundt og skrøt over at jeg hadde hest hjemme i Norge og hadde ridd i 12 år. Kanskje jeg skulle gått litt stillere i dørene med akkurat dette. Det gikk bra, og "Blaze" gikk pent på tøylen gjennom hele skogen, helt til vi nærmet oss slutten. Det viste seg at "Blaze" og hesten foran ikke var så gode venner, og ut av intet mens jeg holdt på å ta av meg en genser fant de to ut at de skulle ordne opp i rangen. Så der lå jeg på bakken og tenkte at "Dette var rimelig flaut". Full fart oppå igjen, og så finner hesten foran meg ut at her så det jo egentlig litt deilig ut å rulle seg. Stakkars turist ble jo nesten skvist. Så finner en ponni litt lenger bak i rekken at det var den i grunnen enig ut og la seg ned med skrikene kineser gutt oppå seg. Jeg lo litt for meg selv. Selv om jeg hadde jo falt av jeg og.
Men det gjorde egentlig ikke noe at jeg falt av, for etterpå fikk jeg galoppere på marken mens alle de andre måtte skritte rolig rundt. Da var jeg fornøyd igjen. Japanerne hadde flyttet til Australia for å gifte seg og drive med hest, for det å ha hest i Japan var ganske dyrt.

Tilbake i Surfers Paradise spiste vi lunsj på Hard Rock Café. Jeg prøvde meg på Fish & Chips, og det blir en stund til jeg gjør igjen. Jeg tror jeg glemte et lite øyeblikk at jeg ikke liker fisk. Så reiste vi tilbake til Brisbane for å treffe Ingebjørg og Tomas. Ingebjørg var på felttur med skolen, så avtalen var at vi skulle ringe Tomas når vi kom til Brisbane. Så viste det seg at det telefonnummeret vi hadde fått var feil. Så vi gikk og vi gikk og vi gikk til vi snek oss inn på et Backpacker Hostell for å se om vi kunne få kontakt over internett. Overalt på hostellet var det norske stemmer og jeg var litt flau over å være norsk i ti minutter på grunn av blonde østlendinger som snakker alt for høyt med irriterende stemme. Vi fikk kontakt med Tomas og etter litt diskutering med indertaxisjåføren kom vi frem og da var det godt å sette seg ned i en sofa.

Neste morgen var det tidlig opp for å reise til Fraser Island. Sjåføren vår var 45 minutter forsinket, men etter litt om og men (igjen den røde tråden) kom vi oss avgårde. Firhjulstrekk buss viste seg å være nødvendig gjennom regnskogen. Det var mye humper. Karma kom snikende igjen og hadde fremdeles en torn i siden til oss etter den gratis bussturen vår. Air-conditionen var ødelagt i bussen, og etter en time var tskjorten min gjennomvåt av svette. Å sitte sammen med 15 andre i en buss uten air-condition er ikke å anbefale. Spesielt når det er steikende sol og 30 grader utenfor bussen. Vi kjørte på stranden og det var litt rart å kjøre i nesten 100 km/t på en strand. Over til Fraser Island måtte vi ta ferge og dette hadde vært noe å tenke på for enkelte fergekapteiner på Vestkysten i Norge. Her var det ingen fergekai. Det var bare ned med luken rett på stranden. Hadde vi hatt noe lignende på Os - Stord så hadde de sluppet å krasje i kaien titt og ofte.

Tre uker tidligere hadde det vært en syklon på øyen og det var svært steinete. Jeg var ganske imponert over hvordan bilene klartet over steiner og høye kanter. Kineserne i bussen hylte innimellom av skrekkblandet fryd. Vi stoppet et sted og så på et rødt sandfjell, tok noen bilder og kjørte videre. Vi stoppet inne i skogen og fikk vite litt om de forskjellige tresortene på øyen. Vi så også en dingo, og på Fraser finner du de mest renrasete dingoene i hele Australia. På fastlandet parer de seg med tamhunder og dermed blir dingoen utvannet. På Fraser Island har de gjerdet inn hotellene sine slik at dingoene ikke kan komme inn til hotellet, og sjåføren vår kunne fortelle om episoder hvor barn hadde blitt angrepet av dingoer. Så husk på hvis du noen gang treffer på en dingo må du ikke løpe. Da vekker du jakt-instinktene dens og den vil løpe etter deg og tro du er spisendes. Noe du mest sannsynlig er. Dersom jeg hadde truffet på en dingo tror jeg at jeg ville prøvd meg på en bestemt og streng "SITT!". Vet ikke om det hadde hjulpet, men det ville kanskje være verdt et forsøk.
Så badet vi dette herlige vannet. Jeg spurte om det var slanger her, og sjåføren/guiden vår svarte at: "Nei, de ble spist opp av krokodillene". Jeg tror han tøyset. Men vi kunne se baby-skilpadder her. Vi så ingen. Men derimot tok vi en del morsomme "hoppe-bilder".
På kvelden spiste vi middag, tok en runde i baren og gikk ned på stranden for å se på lysglimt i sanden. Jeg tror det var det samme som Myrill i Norge. Jeg var ikke så veldig imponert, men stjernehimmelen var nydelig.

Vi delte rom med tyske Hans og jeg synes egentlig litt synd på han som måtte bo på rom sammen med tre norske jenter. Vi prøvde å holde det på engelsk, slik at vi ikke holdt noen utenfor. Neste morgen var det tidlig opp og vi fikk se det berømte vraket på Fraser Island. Det hadde tidligere vært et transportskip mellom Australia og New Zealand, solgt som skrapmetall til Japan, røket under slepingen og landet på Fraser. Senere hadde det blitt brukt som bombeøving, men bare truffet en gang, derav den knuste enden av skipet.
Så badet vi i en elv, og det var ganske kaldt. Siden det var påskeferie var det ganske mange familier som koste seg med elven. Sjøen er farlig å bade i ettersom det er mye hai her, sterk strøm og høye bølger. Mange steder stod det folk og fisket på stranden. Vi reiste til et utkikkspunkt hvor det var mulig å se hai, men vi så ingenting. Fikk kjenne litt på høydeskrekken som jeg egentlig ikke har, men det var høyt og det var bratt og det var hai i vannet nedenfor og all logisk fornuft strider i mot å stå på stupet her.

Torsdag kveld var det tilbake i Brisbane og jeg begynte å kjenne at backpacker livet tar på. Fredag var det vandring i Brisbanes parker, og jeg er litt misunnelig på parkene Ingebjørg har rundt skolen sin. Hun har skilpadder i parken! Og masse rare papegøyer, fugler og øgler. Så sjekket vi ut priser på å leie bil, og fikk booket oss en leiebil. På kvelden spiste vi på en tyrkisk restaurant og der var det god stemning.

Lørdag morgen hentet vi leiebilen og la ut på road-trip til Byron Bay. Siden de tre andre ikke er vant til storbyen var det enstemmig for at jeg skulle kjøre. "Slike bygdetullinger som dere som ikke er vant til annet enn å kjøre ned til Coop'en og opp igjen" var det vel egentlig jeg kalte dem. Silje lo. Det var jo litt spesielt å kjøre på feil side av veien og sitte på feil side i bilen å kjøre. Men det gikk jo supert. Helt til en motorsykkel krasjet i oss. Karma slår til igjen. Heldigvis gikk det jo bra. For å ha det klargjort: Det var ikke min feil. Jeg stoppet for noen fotgjengere, og motorsyklisten var i en annen verden og så helt sikkert på noen damer på andre siden av gaten. Det gikk bra med han, han hadde et lite skrapsår på kneet og bilen hadde et lite merke etter dekket hans. Etter vi hadde fått tlf nr hans kjørte han videre på ett hjul og tøffet seg.

Vel fremme i Byron Bay, uten flere ulykker fant vi et sted å bo for natten. Vi slappet av på stranden og pleide brunfargen, og senere tok vi en tur til Fyrtårnet for å se på solnedgangen. På kvelden var det grilling og live musikk på hostellet. Grillingen var skuff, og det ble tidlig tomt for mat. Senere tok vi turen til utestedet "Cheeky Monkey" hvor du kan danse på bordene natten lang. Det var morsomt.

Søndag formiddag sjekket vi ut, hev baggene i bilen og slappet av på stranden til vi kjørte tilbake til Surfers hvor vi leverte fra oss leiebilen. Så spiste vi lunsj/middag før vi tok avskjed med Ingebjørg, Anna fra Slovakia og Tomas. Så tok meg og Silje bussen for å ta siste punkt på listen før turen bar hjem igjen til Melbourne. Øystein tok i mot oss med åpne armer, og det gjorde hunden hans Sammy og. Det var kjekt å være i hus med en hund igjen og hun var ganske lik på Lea i oppførsel. Kanskje hun var litt roligere. Jeg lærte henne å spille død, på norsk. Lesley (som er den australske samboeren til Øystein) trodde ikke noe på at Sammy kunne forstå hva jeg sa til henne. Selvfølgelig kunne hun det. Hun gjorde jo som hun fikk beskjed om.
Så dro vi til "Workers Club" og spiste middag. Og dette stedet var i en klasse for seg selv. Vi lo av de eldre damene som danset til live danskebåt musikk som om de var sytten år igjen. Så sløste jeg vekk 50 $ på spilleautomater. Vant ingenting. Deretter rånte vi rundt i Surfers i Lesleys lille Kia som er umulig å kjøre for fort med, med åpne vinduer og Britney Spears på full guffe. Jeg lo så jeg gren. Lesley fungerte som turguide og lærte oss masse små finurlige saker og ting om Australia og etter hans besøk i Norge i vinter hadde han en del morsomme historier og sammenligninger. Tilbake i huset deres så vi på Charmed før det var på tide å ta kveld etter en lang dag. Neste morgen kjørte verdens snilleste Øystein oss til flyplassen og dermed var påskeferien over. Tilbake i Melbourne, temmelig sliten rakk jeg akkurat hjem med sekk og bag før jeg gikk på skolen. Det har tatt meg en uke å skrive dette, og det var vel det jeg trengte for å komme til hektene igjen.

Annet nytt; Det er kaldt. Jeg har begynt å fryse for første gang siden februar. Jeg tror Bergen har gått forbi oss på temperaturmåleren og herfra er det bare nedover. Kjipern